Lavstatus eller de som bygger samfunnet?

Trond Tvedt, Adm. direktør Risa

Trond Tvedt, Adm. direktør Risa

På begynnelsen av 90-tallet jobbet jeg en periode i utlandet, blant annet noen år i Tyskland. Der var bygg- og anleggsyrkene blant de som hadde aller lavest status i arbeidslivet.
I Norge var yrkesstoltheten høy blant fagarbeidere i bygg- og anleggsbransjen på 1980- og 90-tallet. Nå for tiden opplever vi at  mye av dette er borte. Mange fag i bransjen har mistet sin status og sliter med rekrutteringen. Noen fag er også i ferd med å bli overtatt av utenlandsk arbeidskraft.

For meg er det er et paradoks at vi som bygger noe av det viktigste samfunnet trenger ikke skal ha bedre omdømme. Sett fra mitt ståsted er det et gap mellom oppgavene vi løser, kvaliteten og profesjonaliteten på det vi gjør og det inntrykket omgivelsene har av oss. Mange i omgivelsene våre vet lite om hvilke krav vi jobber under, og ikke minst hvor langt framme bransjen vår er innenfor teknologi, ingeniørkunst og organisasjonsmessig kompleksitet.

Det er fristende å sammenligne med oljebransjen. Den ble raskt en høystatusbransje og har vært det de siste 40 årene. Og med høy status følger gjerne høy lønn slik at det hele virker selvforsterkende. Men er det så mye mer krevende å bore en smal streng ned i havbunnen i det grunne Nordsjøbassenget enn å bygge 4-felts motorvei nesten en halv kilometer under havoverflaten? Rogfast blir verdens dypeste undersjøiske tunnel. For ikke å snakke om de fleste anleggene for ilandføring og prosessering i oljeindustrien. Jeg tenker på anlegg som Mongstad, Tjeldbergodden, Kårstø, Nyhamna, Sture, Kollsnes og Melkøya. Disse er stort sett bygget av norske entreprenører.
De neste årene skal det bygges mye energi-infrastruktur. Ofte foregår dette arbeidet under forhold der det er svært krevende å styre risikoen og utføre de praktiske oppgavene. Det samme gjelder ved veiarbeid. Her jobber vi gjerne nær eksisterende trafikk, transporterer store og tunge kjøretøy på et veinett som ikke er egnet til det og vi utfører store arbeider tett opp mot der myke trafikanter ferdes.

I oljeindustrien snakker vi gjerne om en liten og avgrenset installasjon der det er atskillig lettere å regulere forholdene. Legger vi til at vi er en bransje som alltid har hatt lave marginer forstår vi at kravene til god styring er skyhøye. Vi snakker gjerne om prosjekter på flere hundre millioner kroner der marginene er godt under fem prosent og usikkerhetene mange. Da skal det ikke store feilskjæret til før selskapet er vippet over ende.

Etter nedturen i oljeindustrien har vi hatt gleden av å ansette gode folk derfra. Flere forteller at de er imponert over det høye nivået på det vi holder på med. De nye kollegaene ser ut til å trives godt hos oss, og flere sier at de opplever arbeidet som veldig meningsfylt. De får jobbe med noen av de største utbyggingene Norge har gjennomført, og det er virkelig noe å stå opp for om morgenen.

La oss håpe bransjens omdømme etter hvert vil stå bedre i forhold til det vi faktisk gjør. Kanskje til og med oljeindustrien vil innse at de har noe å lære av oss? For du vil nok ikke se tilsvarende i vår bransje som i oljeindustrien, der Statoils konserndirektør for teknologi, prosjekter og boring stolt står fram og forteller at de har greid å få ned kostnadene med 50 prosent. Hva har de gjort i de 40 årene som er gått før dette?